En gang midt på 90-tallet flyttet jeg hjemmefra. Breddfull av norsk husmannskost servert av en deltidsarbeidende husmor, en bestemor med lang gårdstradisjon og en mormor med et stramt arbeiderklassekjøkken i ryggmargen gikk jeg snart til innkjøp av min føste kokebok: Bergenkokkenes Mesterlaugs “Matgleder fra Hordaland”. Midt på 90-tallet kom også internett for full fart inn på Universitetet. Siden den gang har jeg søkt informasjon på interett parallelt med informasjon fra bøker, og jeg har gitt opp å telle antall kokebøker, men over tid har internett blitt mer og mer viktig. Således er både maten vi spiste på søndag og vinen den fikk følge av betegnende for tiden vi er inne i. Jeg har ingen bøker om Ramen.
Bystasjonen og Fyllingen
Jeg skriver jevnlig innlegg på vingruppen Vin-Forum på Facebook. Ja, det er en irriterende bindestrek i navnet, men når nå gruppen har fått nesten 7000 vinglade medlemmer er det ikke så lett å få gjort noe med. Normalt er disse innleggene hovedsaklig smaksnotater og synspunkt på viner, men innimellom blir de lengre innlegg som kan gjøre seg her også. Slik var det i går, derfor velger jeg å kopiere innlegget over hit slik at de som ikke leser vinforum også kan lese innlegget. Det har også fordelen at det er lettere å finne tilbake til enn det er på Facebook. De som allerede har lest det der må bare ha meg unnskyldt for at dette ikke er nytt for dem. Dere andre, som antageligvis forventer en oppskriv, må jeg bare si unnskyld for det også. Hm, mulig man ikke skulle lagt det ut her likevel – dere får vurdere selv:
Et år med Burgund – rå fisk for alltid
En våt sommerdag i 2016 satt jeg og tenkte over min nært forestående bursdag. 40 år. En milepæl i et liv med få prangende hendelser, som jeg likevel er rimelig godt fornøyd med. Det har vært noen oppturer og nedturer, men det har blitt mindre ned og mer opp med årene. Akkurat nå sitter jeg og ser på en dame med to store, tydelig tunge poser spurte 200 meter for å nå Bybanen. Det er kjekt å vite det ikke er meg og at det kun er fire minutter til neste bane. Små gleder som lysner dagene.
Denne sommerdagen ledet filosoferingen til en avgjørelse; mitt førtiførste leveår må markeres på et vis. Jeg vil ha et prosjekt. Noe som gleder, utfordrer og utvikler meg selv. Vin som tema var et naturlig utgangspunkt og min venn Kondi-Tore nevnte en gang en ikke-navngitt kompis hvis prosjekt var et helt år med kun vin fra Loire-dalen. Tore syntes dette var ekstremt, om enn laudabelt, dog festet tanken seg hos meg. Loire har jo alt, røde såvel som hvite viner, fra edelsøte viner til tørre viner og til og med musserende viner. Et komplett vinområde med stor variasjon. Muligens i overkant stor kvalitativ variasjon, men det er kanskje litt av sjarmen.
En klassiker blir gjenoppdaget
Lenge syntes jeg Chablis var den mest oppskrytte vinsjangeren jeg visste om.
Jeg har aldri vært glad i sauvignon blanc – det blir for skarpt på nesen for meg, og dermed drikker jeg usedvanlig lite Sancerre med tanke på at det er et klassisk og populært område å drikke vin fra. Likevel anså jeg ikke Sancerre som oppskrytt, bare som en av vinene i kategorien “ikke noe for meg”. Jeg skjønner nemlig hva som er tiltrekningen ved Sancerre på tross av at jeg ikke er noe glad i det. Stort sett ganske ekspressiv frukt (evt. ekstremt ekspressiv om man drikker sauvignon blanc fra New Zealand), pen frukt og vekt i munnen, tørt og veldig friskt. Forøvrig en flott kombinasjon med chevre.
Jeg anser Amarone som en oppskrytt sjanger, men også her klassifiserer jeg det som “ikke for meg”. Store, tunge viner med kraftig og ekspressiv frukt, mye alkohol, myk og fyldig munnfølelse, stort sett ganske høy konsentrasjon og god lengde. Amarone er mye vin, for mye for meg. For meg er Amarone en solbrun fyr med store muskler som går på byen i stramme, blekede dongeribukser, tynn, hvit helsetrøye med dyp svenskeutringning og blazer. Det hele blir veldig åpenbart, litt kunstig og i overkant mye. Jeg kan likevel forstå hva noen mennesker ser i dette, både Amarone og mannen, men det er ikke noe for meg.
Tilbake til start
Min første favorittvin var Chateaneuf-du-Pape fra Domaine fra Pierre Andre. Dette var i min første ordentlige servitørjobb, deltid på Boha mens jeg studerte.
Siden den gang har min reise tatt meg med mange steder, både vinmessig og rent geografisk. På et tidspunkt drakk jeg mye “italiensk vin” (*), senere dro jeg til Italia i et år – med på flyttelasset tilbake i gamlelandet har jeg en forkjærlighet for brunetter og pasta.
Snobbete suppe
På med regntøyet. Jeg har investert i nytt, så da skal det brukes også! Jeg skal kjøpe fisk. Det er som en scene fra Hellemyrsfolket – jeg går mot Strandkaien der min velvalgte fiskebutikk ligger. Det er ikke så mange igjen, men denne og den lille boksen på Landås er begge gode. Fersk fisk til en fornuftig pris. Det føles på mange måter riktig å vanke i det området, langs det nye Fisketorget, iført pøsende regnvær slikt vi har så mye av i Republikken.
Mat og vin i kombinasjon
For et par år siden ble jeg kjent med Frank og hans importfirma Wergeland Vin. De holdt til i Bergen og var i hovedsak en mann- og koneoperasjon. Til å begynne med var jeg litt skeptisk, Frank er en ganske spesiell mann, og han var på sin side skeptisk til oss. Etterhvert som Frank ble kjent med Boha og jeg med ham begynte vi å kjøpe litt vin fra dem. Vinene fra Wergeland vin var i hovedsak svært bra, noe var i overkant ustabilt for min smak, men majoriteten holdt særdeles høy kvalitet; noe som overrasket meg. Et lite firma i Bergen hadde agenturet på et bra utvalg viner jeg aldri hadde hørt om før, men som titt og ofte overrasket meg positivt.
Hvordan drikke som en konge uten å sprenge banken.
Bare så det er sagt med en gang; vi liker alle å drikke gode viner. Hvorfor skal vi drikke dårlige viner? Livet er for kort til å bli avspist med skvip.
Lag mat til din kjære
Det er noe eget med Burgund, og da i sær den stripen med vinmarker innenfor Côte-d’Or, også kalt sentral-Burgund. For meg er vinene herfra så spesielle at jeg lager mat til dem. Det å lage mat til noen er for meg en kjærlighetserklæring, en min kjære samboer og fremtidige mor til mitt barn, får oftere enn noen andre. Likeledes lager jeg mat til andre jeg er glad i; familie og venner – og viner fra Burgund.
Det harde arbeidet med å lage nytt vinkart.
En vakker formiddag i mars satte vi oss ned før jobb for å smake sangiovese i all sin prakt.
Sangiovese er hoveddruen i Toskana i Italia, og den viktigste bestanddelen i vinene Chianti, Vino Nobile di Montepulciano og Brunello di Montalcino. I Chianti og Vino Nobile kan man blande inn opp til 30% andre druer mens Brunello di Montalcino er en parademarsj for ren sangiovese.
Hensikten med smakingen var å finne ut hvilke viner vi skal bruke på vårt nye vinkart – som vil være klart etter påske, og derfor var utvalget delt i tre kategorier.