Lenge syntes jeg Chablis var den mest oppskrytte vinsjangeren jeg visste om.
Jeg har aldri vært glad i sauvignon blanc – det blir for skarpt på nesen for meg, og dermed drikker jeg usedvanlig lite Sancerre med tanke på at det er et klassisk og populært område å drikke vin fra. Likevel anså jeg ikke Sancerre som oppskrytt, bare som en av vinene i kategorien “ikke noe for meg”. Jeg skjønner nemlig hva som er tiltrekningen ved Sancerre på tross av at jeg ikke er noe glad i det. Stort sett ganske ekspressiv frukt (evt. ekstremt ekspressiv om man drikker sauvignon blanc fra New Zealand), pen frukt og vekt i munnen, tørt og veldig friskt. Forøvrig en flott kombinasjon med chevre.
Jeg anser Amarone som en oppskrytt sjanger, men også her klassifiserer jeg det som “ikke for meg”. Store, tunge viner med kraftig og ekspressiv frukt, mye alkohol, myk og fyldig munnfølelse, stort sett ganske høy konsentrasjon og god lengde. Amarone er mye vin, for mye for meg. For meg er Amarone en solbrun fyr med store muskler som går på byen i stramme, blekede dongeribukser, tynn, hvit helsetrøye med dyp svenskeutringning og blazer. Det hele blir veldig åpenbart, litt kunstig og i overkant mye. Jeg kan likevel forstå hva noen mennesker ser i dette, både Amarone og mannen, men det er ikke noe for meg.
