Lenge syntes jeg Chablis var den mest oppskrytte vinsjangeren jeg visste om.
Jeg har aldri vært glad i sauvignon blanc – det blir for skarpt på nesen for meg, og dermed drikker jeg usedvanlig lite Sancerre med tanke på at det er et klassisk og populært område å drikke vin fra. Likevel anså jeg ikke Sancerre som oppskrytt, bare som en av vinene i kategorien “ikke noe for meg”. Jeg skjønner nemlig hva som er tiltrekningen ved Sancerre på tross av at jeg ikke er noe glad i det. Stort sett ganske ekspressiv frukt (evt. ekstremt ekspressiv om man drikker sauvignon blanc fra New Zealand), pen frukt og vekt i munnen, tørt og veldig friskt. Forøvrig en flott kombinasjon med chevre.
Jeg anser Amarone som en oppskrytt sjanger, men også her klassifiserer jeg det som “ikke for meg”. Store, tunge viner med kraftig og ekspressiv frukt, mye alkohol, myk og fyldig munnfølelse, stort sett ganske høy konsentrasjon og god lengde. Amarone er mye vin, for mye for meg. For meg er Amarone en solbrun fyr med store muskler som går på byen i stramme, blekede dongeribukser, tynn, hvit helsetrøye med dyp svenskeutringning og blazer. Det hele blir veldig åpenbart, litt kunstig og i overkant mye. Jeg kan likevel forstå hva noen mennesker ser i dette, både Amarone og mannen, men det er ikke noe for meg.
Blant disse tre kategoriene har jeg delvis vendt meg til sauvignon blanc og funnet noen favoritter, og jeg har smakt en Amarone fra 60-tallet som var riktig så flott, men mer enn noe annet har jeg blitt en Chablis-fan.
Det viser seg at jeg har drukket feil Chablis hele tiden. Jeg har riktignok smakt litt forskjellige produsenter og kvalitetsnivåer, men det var først da jeg smakte Chablis på helt øverste nivå, grand cru, med noen års alder, at jeg oppdaget hva Chablis kan være. Gjennom en 2002 Chablis Grand Cru Les Preuses fra La Chablisienne drukket for en stund siden oppdaget jeg den reelle verdien av Chablis. Da jeg serverte denne til noen gjester, og fikk smake den, kom jeg entusiastisk hjem og fortalte om det:
“Jeg hadde noen gjester som bestilte Les Preuses ’02 fra La Chablisienne, vi har dem kun i magnum, sant?”
“Hæ? Jeg skjønner ikke hva du sier.”
“De bestilte Topp Chablis *tommel opp*! Sykt godt!”
Det var litt frustrerende å skulle dele min opplevelse med min kjære, men en forenkling av terminologien hjalp på.
Med alder endrer Chablis seg fra en knytt, syrlig og litt sjenert frøken til stolt dame med rak rygg, som snakker i vakre bilder om vanskelige tema. Som gir deg nye perspektiv på tankene du trodde du var ferdig med. Mer håndfast går luktene fra grønne epler og sitronskall til tulipaner, bivoks og akasiehonning. Chablis utvikler kompleksitet og legger fra seg litt av den ungdommelige friskheten.
Det er fint med Chablis at man faktisk får tak gode viner fra gode produsenter til en levelig pris. Nå er ikke grand cru i Chablis direkte rimelig, men det er langt rimeligere enn i sentral-Burgund. Mens hvite grand cru-viner fra sentral-Burgund ligger på ca. 1000 kroner og oppover ligger grand cru fra Chablis stort sett mellom fire og fem hundre med en topp på 600 for Les Clos (den dyreste av vinmarkene) fra en av de aller mest ettertraktede produsentene i hele Chablis, Dauvissat.
Det er heller ikke leit hvordan Chablis kombinerer så fint med norsk sjømat. Om det er reker, loff og majones, østers eller pasta med blåskjell og hvitløk – Chablis er en strålende sparringspartner. Den kritiske vil kanskje si det er klisjé og trad, men for meg er det klassikere jeg aldri blir lei.
Hvis du skal på jakt etter Chablis vil jeg anbefale produsenten Pattes Loup. De har en utmerket kommune-Chablis tilgjengelig på polet. Dauvissat og Raveneau er strålende og ettertraktet, men de må man stå i kø for å få, eller kjøpe på restaurant. Vinene er ikke dyre for kvaliteten, men de kvoteres på grunn av den lave tilgjengeligheten. Droin skal forøvrig også være meget bra, men jeg har enda ikke fått kjøpt noe, og det samme gjelder Billaud-Simon og Louis Michel. Personlig liker jeg også Tribut. Vel verdt å sjekke. En virkelig god anbefaling er boken til Martinsen og Gjerdrum om Chablis. Den er litt utdatert på produsenter, det har kommet til en del nytt, og årgangsvurderingene er ikke spesielt aktuelle lengre, men gjennomgangen av Chablis og markene er vel verdt pengene.
Chalis 1er Cru La Forest ’13, Dauvissat
Intenst anslag med høy syre, frisk frukt av sitron og epleblomster. Mykner noe i munnen og man kjenner en anelse bredde, men den farer frem som en rattkjelke på skare. Det merkes at man har drukket den. Veldig direkte, stram og langt fra moden. Overraskende nok finner jeg glede i dette nå også, men mest fordi varmen roper på friske, stramme viner. Med tid vil dette bli en langt mer kompleks vin.