Tilbake til start

Min første favorittvin var Chateaneuf-du-Pape fra Domaine fra Pierre Andre. Dette var i min første ordentlige servitørjobb, deltid på Boha mens jeg studerte.
Siden den gang har min reise tatt meg med mange steder, både vinmessig og rent geografisk. På et tidspunkt drakk jeg mye “italiensk vin” (*), senere dro jeg til Italia i et år – med på flyttelasset tilbake i gamlelandet har jeg en forkjærlighet for brunetter og pasta.
Bucatini

I dag har jeg verdens vakreste kjæreste (oppvokst i Republikken, men med persiske gener) som har gitt meg verdens vakreste sønn – en seks måneder gammel gutt med stort hode (fra sin far) og en tendens til å prate uavbrutt (fra sin mor). Begge deler er helt i orden, men jeg gleder meg til vokabularet er større enn dædædæ, dadada, dididi, dododo.

Vinmessig ble jeg ganske tidlig fanget av Frankrike. Italia er litt i periferien, selv om jeg er en stor tilhenger av alt godt fra Etna til Barbaresco er det Burgund som er min store kjærlighet. Uansett hvor mye tid jeg bruker på andre områder ender jeg alltid opp med å bruke lommepengene på Burgund. Vin er fortsatt en reise og nylig kan det se ut til at jeg har kommet tilbake til start.

I en periode har Chateuneuf-du-Pape, de gangene jeg har kommet over det, fremstått rikt, plumpt og ærlig talt litt voldsomt. Det er en genre jeg ikke er så glad i. Det har pleid å være litt mye. Ofte har vinene vært en plagsom blanding av vanilje, syltet frukt og alkoholpreg. Jeg har lagt dem bort og har latt være å smake dem annet enn ved profesjonelt behov.

En dag i januar på messe var jeg innom en importør jeg ikke kjente til og smakte noen få viner, de hadde ikke så mange med. Vinene fremstod jevnt over som over snittet gode på tross av at disse messene stort sett domineres av kjedelige viner ment for restauranters “husets vin”. Majoriteten av restaurantene i landet har heller kjipe viner som husets vin – majoriteten av restaurantene i landet (og verden) er tross alt ikke så voldsomt vinfokuserte – i likhet med folk flest.

Ukjent importør med gode viner. Jeg dristet meg til å smake en kategori jeg pleier å stå over – Chateauneuf-du-Pape (CDP blant de late). Denne gangen fra Domaine Villeneuve. Jeg ble, som den fremsynte leser sikkert har skjønt for lengst, positivt overrasket. Domaine Villeneuve CDP VV er en meget fin vin. Jeg må ærlig innrømme at mine fordommer gjorde at jeg ikke stolte på mine egne smaksløker. Er det egentlig godt? Var jeg sliten i munnen? Var jeg i et ukarakteristisk godt humør?

Senere på kvelden endte jeg på et bord der vi hadde en flaske av vinen – og den var fortsatt god. Jeg noterte meg navnet uten å gjøre noe mer med det.

Litt utpå året var jeg på messen Vinosus i Oslo og der ble to viner fra Villeneuve presentert, deres CDP og deres Côte-du-Rhône ved navn La Griffe. La Griffe fremstod som den friske, livlige og litt rampete broren til CDP VV. Jeg bestemte meg for å bestille noen flasker til privat konsum (og CDP til restauraten siden appellasjonen er populær og selger). Min personlige favoritt er denne rampete lillebroren heller enn hovedvinen.

Domaine Villeneuve La Griffe Côtes-du-Rhône ’12

Lukter umiddelbart kraftig av grillet bacon og korianderfrø. Når jeg sier grillet bacon mener jeg stekt svinefett, grillet svinekjøtt og røyk. Med luft kommer frukten snikende – blåbær, krekling og bjørnebær, litt enebær og pepper i bakgrunnen.

Den imponerende delen med vinen er fokuset, et stramt, syrlig fokus med en flott konsentrert frukt. I munnen er røyken borte, men bærene er intense og minner meg om tidlig høst, når jeg plukker blåbær og grønne einebær mens jeg spiser krekling. Denne vinen synger for meg, den synger sart, trist og intenst, men jeg er en raring – trist musikk gjør meg glad.
Jacques Brels “Ne me quitte pas”. La tristesse som gir meg tro på menneskeheten på tross av at lovnadene om dopingavsløringer i Premier League i morgen.
Ikke overraskende var bucatini med sopp, bacon, sjalottløk, hvitløk, lime og parmesan et utmerket følge til vinen.
Trist og lykkelig.

Villeneuve La Griffe

Bucatini med sopp og bacon
(2 porsjoner)

350 gram bucatini per person
12 aromasopp, delt i fire eller seks etter størrelsen
1 fedd hvitløk, finsnittet
50 gram bacon, skåret i terninger
2 sjalottløk
Saften fra 1 lime
salt og pepper
smør til steking
parmesan

Kok pastaen al dente i godt saltet vann (ca 1 ss på 1 liter vann). Jeg velger bucatini her da jeg liker konsistensen opp mot sopp og bacon. Du kan lage retten med spaghetti, men da vil jeg anbefale å kutte soppen mindre biter. Spaghetti er best med sauser som fester seg til den – som ragú, tomatsaus eller pesto genovese.

Stek baconet i bittelitt smør. Ha i soppen og la den få farge. Når den begynner å få farge har du i sjalottløk og sauterer til den er blank og myk. Ha så i hvitløk og la den surre med i opp til et minutt. Ha i limesaft og smak til med salt og pepper.

Sil av pastaen når den er klar og ha den i pannen med sopp- og baconblandingen. Smak til med salt og pepper og bland det i pannen (slik får man med alle smakene fra stekepannen – og de beste sitter i bunnen) og server med nyrevet parmesan.

(*) Når folk sier “jeg liker italiensk vin” blir jeg ofte litt oppgitt, men forsøker å skjule det. Det betyr oftere ripasso enn Barolo, men hvordan skal jeg tolke det utsagnet i en retning som gjør det mulig for meg å finne vin til dem uten å enten fornærme dem (ripasso til en Barolo-fan), eller plage dem (Barolo til en ripasso-fan)?

Leave a Comment