Bystasjonen og Fyllingen

Jeg skriver jevnlig innlegg på vingruppen Vin-Forum på Facebook. Ja, det er en irriterende bindestrek i navnet, men når nå gruppen har fått nesten 7000 vinglade medlemmer er det ikke så lett å få gjort noe med. Normalt er disse innleggene hovedsaklig smaksnotater og synspunkt på viner, men innimellom blir de lengre innlegg som kan gjøre seg her også. Slik var det i går, derfor velger jeg å kopiere innlegget over hit slik at de som ikke leser vinforum også kan lese innlegget. Det har også fordelen at det er lettere å finne tilbake til enn det er på Facebook. De som allerede har lest det der må bare ha meg unnskyldt for at dette ikke er nytt for dem. Dere andre, som antageligvis forventer en oppskriv, må jeg bare si unnskyld for det også. Hm, mulig man ikke skulle lagt det ut her likevel – dere får vurdere selv:

Vi er glade i kallenavn i Bergen. Hvis noen gir deg et kallenavn betyr det at vedkommende er glad i deg.

Usle 200 meter fra gaten som en gang på 80-tallet fikk kallenavnet Chicago ligger et lite og litt rart kjøpesenter ved navn Sletten Senter. Jeg har aldri hørt noen kalle senteret noe annet.

Det er hovedsaklig to butikker det er verdt å besøke i senteret; Meny og Vinmonopolet. Meny her er ikke storveis, men bedre enn mye annet. Faktisk bedre enn Meny på Bystasjonen (som visstnok har hett Bergen Storsenter i 15 år, men de lurer ikke meg, det er Bystasjonen-og-ferdig-med-det), men fascinerende mye svakere enn Meny på Oasen – som ligger i Fyllingsdalen.

Fyllingen. Drabantbyen. Fyllingsdalen er ikke rufsete nok til å skape sin egen protestmusikkbølge a la Loddefjord, det er ikke givende nok til å ha sin egen restaurant (med mindre McDonald’s teller) og er vel egentlig bare kjent for én ting av betydning – sj-lyden. I følge språkforskere var det i Fyllingsdalen på 70-tallet kj-lyden først ble utvasket til sj-lyd og nå spres den over hele landet. Kj er på vei ut.

Det eneste Fyllingsdalen har produsert av verdi er min kjære og Peddien. To unikum med forskjellig, men stor betydning for mitt liv. Peddien var midtstopperen som var fritatt fra trening fordi han stort sett alltid ble skadet – og fordi han var like god uten. Han tuppet Molde på hauet og ræven ut av cupen i 1999. Det var en vakker dag.

Madammen på sin side møtte jeg i køen på Garage. Det var første gang hun gikk der. Siden har hun kun vært der én gang, for å henge med meg og mine venner. Tilfeldighetenes by kaller de Bergen, men tror ikke det er dette de mener.

Tilbake på Sletten Senter er det vel verdt å merke seg Vinmonopolet der oppe. Butikken er bitte liten og virker ved første øyekast å være like spennende som den jeg besøkte i Ørsta – bare åpen torsdag til lørdag, men ved nærmere studier blir det tydelig at noen som jobber her brenner for god vin. Dessuten ser deres smak ut til å overlappe min egen i overraskende stor grad.
Hospice de Beaune 2010 i magnum, Arianna Occhipinti Il Frappato i magnum, Patrick Sullivan og Lucy Margaux i naturvinsskapet (ja, de har et eget lite – og ofte overfylt – naturvinsskap), T. Liger-Belair La Charmotte, A. & P. Villaine Bouzeron ’14 (alvorlig talt!), J. & P. Droin og fascinerende mye mer. Jeg har en mistanke om at de presser grensene for hvor mye egen identitet det er lov å ha i VMP-systemet til det ytterste, og jeg elsker det.

I pappapermen tok jeg banen til stoppet før og kjøpte øl på ølsjappen på Minde, gikk opp til byens beste grønnsaksforhandler et stykke opp i bakken (Puddingen pleide å sovne på dette strekket) – soleklart best nå som Kjersti og Kari har måttet legge selleriet på hyllen, for så å gå til Sletten Senter og handle på Meny og Vinmonopolet. Det tok sin tid, men når du har en liten som i flere måneder utelukkende sover i bevegelse er det jo like greit. Hovedmålet var hele tiden vinmonopolet på Sletten.

Hin dagen tok jeg en tur opp, egentlig hadde jeg ingen spesifikke ærend, men det var ganske lenge siden siste jeg hadde besøkt polet der oppe. Vel inne fant jeg opp til flere spennende varer (de har Pascal Clement!), men jeg tok det rolig helt til jeg snublet over vinene på bildet. Von Winning er en nyhet i basis mens Fritz-Haag har fått ny årgang i BU – 2015. Jeg plukket opp en av hver (og litt andre ting, men det kan vi ta en annen gang).

Riesling 2015
Resonnementet var enkelt:
Fritz-Haag var bra i gamle dager, men da pleide vi å kjøpe kabinett og spätlese. De tørre var i overkant skrinne i ’13 og ’14, men 2015 er jo jevnt over god knall. 299 er rimelig for en GG. Faktisk veldig rimelig for en over middels produsent – forutsatt at man synes Mosel kan produsere tørre viner. Tipper det gikk bra i 2015 – jeg tar med en flaske.

Von Winning er stort sett bra. Riktignok spriker vinene litt vel mye i kvalitet, men denne har fått god kritikk i pressen. Til 180 knott må man vel kunne ta en sjane. Jeg plukker med en.
Vel hjemme hadde jeg fri på kvelden, laget asiatisk inspirert svine-BBQ-burger til Madammen og meg og fisket frem litt pinot såvel som disse to. Jeg mistenkte de ville fungere best selv om pinot fungere utmerket til ovenstående smaker så lenge det ikke blir for sterkt. Jeg liker det sterkt. Søt-surt-umami-sterkt.

Herrgottsacker Riesling ’15, Von Winning
Tydelig gul og floral i stilen., modent sitronskall og hvite blomster. Gule epler. Myk, bred og kremet vin som tilfredsstiller og behager. En umiddelbart god vin og supert kjøp til 180 små.

Juffer Riesling Trocken GG ’15, Fritz-Haag
Klar og tydelig nese, mango og sitronskall, fersken og epleblomst. Treffer tungen som en skarp kniv. Prikker litt før den brer seg ut med en distinkt syre og tindrende klar frukt. Veldig fin intensitet og en deilig ettersmak som sitter lenge.

Jeg trodde Herrgottsacker skulle stå seg godt da jeg smakte den, men dette er imponerende håndverk av Fritz-Haag. Litt under dobbel pris, men helt klart verdt differansen. Hjelpes!

Leave a Comment